tirsdag 24. juli 2012

Nord for Eden


Lenge før vi skimter noe glimt av vann mellom furuene, kan vi høre bruset av fossen.  Som et drønn i vårløsningen, men ellers tydelig nok gjennom hele sommeren.  En sti snor seg mellom enorme steinblokker, de ligger tilfeldig henslengt etter istidens avsindige omrokeringer.  Vi svinger rundt en liten kolle, dermed er vi framme.  Ved Brattfallet, som stedet har blitt kalt i noen århundrer nå.  Et fragment fra Paradiset som har kommet til å materialisere seg her i ødemarken, i de dype østnorske skogene.
Kulpen nedenfor fossefallet vider seg ut som et lite tjern, mot sør er det myrlendt og åpent for sollyset.  Det jernholdige vannet synes nattsvart mot det hvite skummet som alltid flyter rundt. Noen bunn er ikke å skimte noe sted, heller ikke tett ved bredden.  
Nå er det likevel ingen uhygge i disse ukjente dybder; tvert i mot kjenner man seg nær en stor vennlighet.  Da tenker man også at noe slikt må mennesker alltid ha kjent.   De som har kommet hit, må gjennom slektleddene ha følt noe av det samme gledesgyset, et ekko av noe vakkert, en fjern erindring om uskyld.  Kanskje er det også minner fra ulevde tider, hvem vet det. 
Kan hende er dette et hellig sted.  Mange må i hvert fall ha oppfattet det slik.  Her tror jeg menneskene i hundreder av år, ja tusener, har kommet med sin glede. Hit må de ha tatt veien i sin søken etter slike krefter som bygger. 
Jeg vet i hvert fall om en liten gutt som ofte kom her, gjerne alene med fiskestangen sin.  I undring stirret han ned i dypet, slik stod han og grunnet over hvilke hemmeligheter som måtte skjule seg der nede.  Kanskje var dette nesten som å stirre inn i en krystallkule, i et speil som reflekterer slikt fra dypet av sitt eget sinn som man ellers vanskelig får øye på?  I hvert fall tror jeg at han fant fram til noe av kjernen i seg selv her.
For en tid siden fant jeg da også veien tilbake, etter flere årtiers fravær.

Har det noen gang skjedd noe uforklarlig ved Brattfallet, eller der i nærheten?  Stedet blir i hvert fall nevnt i denne underlige fortellingen: Trollgården i Brandval 


2 kommentarer:

Kleppanrova.com sa...

Å så vakkert bilde og vakre refleksjoner.
Slike vidunderlige steder finnes det mange av skogenene og det er herlig.
Vi bodde øst i Elverum, Siljuberget i nesten 20 år. I sommer var vi tilbake dit på mimretur og lette opp noen av våre perler.
Det er så fantastisk!
Ha en fin dag
hilsen Ingun

Monica S Engell sa...

Min tanke etter jeg leste dette var det samme som allerede er kommentert av Ingun! VAKKERT i bilde og ord!
Ha en fin helg Rune:)